Lyrisk kvarter ep. 2

Denne andre episoden av Lyrisk kvarter er en «Gullhanen spesial». «Gullhanen» (1956) er et av Olav H. Hauges mest berømte dikt og samtidig ett av de dunkleste. Mange skarpsindige tolkere har forsøkt å komme til bunns i diktet opp gjennom årene. I mars 2023 publiserte Fredrik Parelius en ny og banebrytende tolkning av diktet som får oss til å forstå det på helt nye måter. Jørgen Sejersted og Frode Helmich Pedersen har i denne episoden invitert Fredrik til å snakke om hva han har kommet frem til. Her diskuteres også tre andre dikt, som alle på ulike måter står i forbindelse med «Gullhanen».

Diktene

1. William Butler Yeats (1865–1939):
«Sailing to Byzantium», fra samlingen The Tower (1927).

I
That is no country for old men. The young
In one another's arms, birds in the trees,
—Those dying generations—at their song,
The salmon-falls, the mackerel-crowded seas,
Fish, flesh, or fowl, commend all summer long
Whatever is begotten, born, and dies.
Caught in that sensual music all neglect
Monuments of unageing intellect.

II
An agéd man is but a paltry thing,
A tattered coat upon a stick, unless
Soul clap its hands and sing, and louder sing
For every tatter in its mortal dress,
Nor is there singing school but studying
Monuments of its own magnificence;
And therefore I have sailed the seas and come

To the holy city of By-zantium.

III
O sages standing in God's holy fire
As in the gold mosaic of a wall,
Come from the holy fire, perne in a gyre,
And be the singing-masters of my soul.
Consume my heart away; sick with desire
And fastened to a dying animal
It knows not what it is; and gather me
Into the artifice of eternity.

IV
Once out of nature I shall never take
My bodily form from any natural thing,
But such a form as Grecian goldsmiths make
Of hammered gold and gold enamelling
To keep a drowsy Emperor awake;
Or set upon a golden bough to sing
To lords and ladies of By-zantium
Of what is past, or passing, or to come.

2. Olav H. Hauge (1908–1994)
«Gullhanen» fra Seint rodnar skog i djuvet (1956)

Og eg var longo død. Død i mitt skal,
og gol som gullhane i Miklagard.
Eg levde under - høyrde skurr og svar
og streid imot; og holt læt seld sjels gal.
Til draumen skok meg vak ei festgul nott,
so hamen fall og glansen vart til støv:
Eg er i døri heime. Huset søv.
Og barnehjarta slær att sælt og brått.
Eg stend med hand på klinka inn til mor
og far, - ser månen skin på slite golv.
Du vart so lenge? kjem det, utan ord.
Bak rømdi rørde sorgi tungt sin kolv.
So slepte draumen meg. I gullsmidd gjord
for keisaren eg atter gol og svor.

3. Olav H. Hauge

«Og eg var sorg» fra Dropar i austavind (1966).

Og eg var sorg og heldt til i ei hole.
Og eg var ovmod og bygde attum stjernone.
No byggjer eg i næraste treet,
og um morgonen når eg vaknar,
trær fura gull på nåli.

3. Tor Jonsson
«Slite golv» fra Jarnnetter (1948)
Einkvan har vekt opp den døde røynd
innafor denne dør –
Er det ein gud som har gått her før?
Slitne kvistar, blanke og harde,
kuvar seg opp, som i trass mot tida.
Tankane her er rare:
Du som gjekk her og lo,
du som gjekk her og gråt og gråna, -
kvar er ditt blod?
Er det i meg som ein fattigdomsarv
og klårar mitt syn? Er det du som kvarv
som lærde meg sjå eit tempel
bortafor hav av tid, -
ei underleg hildring over eit dyrehi?
– – –
Lagnaden svinga sin kasteskolv –
Liv er borte som agner i vinden.
Att er eit utslite golv.
Men kven har bore så tung ei bør
Med såkorn til oss i dag?
Fattige kvinner har gått her før.

‍

Illustrasjon: Nikolai Astrup, "Jonsokbål".

Musikk: Milde Måne?!

‍